Hyggelig besøk av ordfører og rådmann

16708268_1847776425473206_1873893698231869049_n
Askers ordfører Lene Conradi lytter nøye til medlemmers fortellinger.
16711555_1847776435473205_1404434032098031782_n
Styreleder Siri Barfod forteller om muligheter og utfordringer for et klubbhus i sterk vekst. Rådmann Lars Bjerke noterer tanker og ideer.
16708525_1847776488806533_1898293311767011363_n
Marina Langmo Pavlak, medarbeider på Fontenehuset med lang erfaring med arbeidsinkludering, er en viktig ressurs for Fontenehusets jobbstøtte program.

– Dere viser oss forenkling, fornying og forbedring og inviterer til et fellesskap preget av fordomsfrihet, et sted å være seg selv, sa ordfører Lene Conradi på besøk hos oss i dag sammen med rådmann Lars Bjerke.

– Det er godt å komme inn døra her og høre den gode summingen og se menneskene, sa rådmannen.

– Takk for besøket, sa vi. Etter å ha fortalt om vårt møte med Fontenehuset Asker, delt erfaringer og opplevelser fra klubbhusfellesskapet.

Om terapien i likeverd, om viktigheten av å ha en treningsplass etter lang tids sykemelding.

At behandling for ensomhet har blitt overflødig etter at en har fått bli del av fellesskapet her.

Og om gleden over å ha kommet til finalen i jobbsøkeprosessen, over å vente på en telefon, der du for første gang på lenge skal få høre at noen vil ansette deg.

En stor selvhjelpsgruppe

Tekst: x-bibliotekar, medlem Fontenehuset Asker

Jeg har vært plaget av angst og depresjon siden studietiden. Uro har utviklet seg til en ensomhetsfølelse, og den dominerende tanken har ofte vært at jeg er alene. Likevel har jeg tatt høgskole- og universitetsutdannelse og jobbet i mange år i Bærum kommune.

En god medisin mot de vonde følelsene har vært å møte andre som har det som meg, å være del av et fellesskap og dermed få avkreftet tanken om at jeg er alene. Fellesskapet på Fontenehuset i Asker har i senere tid fått en nøkkelrolle i min tilfriskningsprosess.

 

For her kan jeg tenke tanker som:

Jeg er ikke alene!

Det finnes noen som forstår meg!

Jeg er elsket som jeg er!

Jeg kan bety noe for andre!

 

Den beste medisinen mot uro har gjennom livet mitt vært deltakelse i grupper, særlig da i selvhjelpsgrupper. Det er mye terapi i likeverd! På Fontenehuset i Asker er vi en eneste stor selvhjelpsgruppe. Vi er et likemannsmiljø hvor vi deler på små og store oppgaver av praktisk og psykologisk art. Og det er lov til å ha både gode og dårlige dager.

Deltakelse i fellesskapet på Fontenehuset har forandret livet mitt og gjort at ordinær terapi har blitt overflødig. For det er ensomhetsfølelsen i hverdagen som har utløst bekymringer, angst og uro. Og når disse følelsene har fått for mye plass, så har det blitt mindre igjen til det andre som livet skal handle om.  Det inspirerende miljøet på Fontenehuset har gitt meg muligheten til å utvikle mitt nettverk både privat og faglig og til å bruke evner og interesser på nye måter.

Det siste halvåret har vært preget av et bokprosjekt, av votteutstillinger og spilleoppdrag. Bibliotekaren har skiftet beite! Og jeg som trodde at tiden min i arbeidslivet var over – har plutselig fått nytt mot og planer for fremtiden.

Faglig sett om Fontenehuset og recovery

Hva erfarer medlemmer ved et Fontenehus?
– Resultatene i studiet viser at Fontenehusets tankegang og modell kan sees i nær sammenheng med recovery-perspektivet. Studiet viser at medlemmer opplever Fontenehuset som unikt og medlemskapet har ført til vekst, bedringsprosesser og økt livskvalitet for medlemmene som deltok i studien. Den
arbeidsorienterte dagen er et av mange virkemidler på Fontenehuset som skaper håp og fremmer mestring hos medlemmene i en bedringsprosess.

Mat på vei inngår samarbeid med Asker kommune

IMG_5183
Fra venstre: Hilde (Borgen nærmiljøsentral), Gyrid (Borgenprosjektet), Ragna (NAV Asker), Kristin (Fontenehuset), Shahid og Lene (Mat på vei), Lizzy (Fontenehuset), Tone og Lene (Asker kommune) og Solveig (Mat på vei).

Fontenehuset har vært fødselshjelper for Mat på vei – sosiale entreprenører. Den 26. januar 2017 ble det i god Asker-stil holdt et “mulighetsmøte” med glødende krefter i kommunen (Borgenprosjektet og nærmiljøsentralen, Kunnskapssenteret, velferdslaben, Askershus og selveste næringssjefen) og NAV Asker. Takk for en boost av et møte. Sammen vil vi bygge en sterk og robust sosial entreprenør i Asker kommune.

Ny medarbeider på huset: Møt Eliann

Eliann Stålem Berg (34), er ansatt i 50% prosjektstilling for «Ung på Huset» i 2017.

dav
Eliann er ny medarbeider i Ung på Fontenehuset Asker.

Eliann er bosatt på Blakstad og har 2 barn. Før hun kom hit, jobbet hun i Kirkens Bymisjon.

I forbindelsen med ansettelsen har vi foretatt et intervju for å bli bedre kjent med vår nye medarbeider, som er levende engasjert på mange spennende plan.

Vi slår oss ned ved det store arbeidsbordet i hjørnet. Et levende uttrykk gjør at det ikke er vanskelig å tenke seg at dette er en allsidig person.

Jeg er opprinnelig fra Skien, forteller Eliann. Men jeg har bodd mange år i Oslo, og har også bodd i København, Trondheim og London, der jeg studerte sosialantropologi. Ved masteroppgaven fordypet jeg meg i en teatergruppe med hjemløse i London. Så jeg har en mangfoldig bakgrunn. Faktisk er det i dag to år siden vi overtok huset, legger hun til. Nå har jeg altså slått meg til ro på Blakstad, og trives bedre og bedre. Når vi snakker om hjemmekos, blir det naturlig å komme inn på emnet mat. Etter å ha overvært enda en smakfull lunsj på Fontenehuset, er dette et godt tema. Vilt og indisk er to favoritter, og litt beskjemmet, pizza. Jeg er nok bedre til å spise maten enn å lage den, vedgår hun.

Men hun stiller gjerne opp på kjøkkenet og bidrar til smakfull lunsj i velkjent stil.

Og musikk? Kan ikke leve uten, selv om kunnskapen ikke er veldig stor. Viser, pop/rock, elektronika er nok favorittsjangerne. Susanne Sundfør, Joni Mitchell, Tom McRay og High As A Kite er nevnt som favoritter. Det er godt å høre på musikk, og godt er det å gjøre yoga, gå turer og teater.

Eliann er et dramamenneske. Såkalt forumteater er det jeg jobber med de andre dagene i uka, når jeg ikke er her. Jeg er engasjert ved «den Kulturelle Skolesekken», og reiser for tiden rundt på skoler med skjult mobbing blant skolebarn som tema. Min dramaerfaring kan også brukes her på huset, blant annet i jobbklubb, for eksempel. Vi kan dramatisere et jobbintervju, for eksempel. Det kan mange ha nytte av. Sin tid på huset ønsker hun å bruke mest mulig til rekruttering og rom for deltakelse. Stillingsutlysningen traff meg, røper hun. Jeg så den på Facebook og bestemte meg straks for å søke. Vår nye medarbeider har visjoner:

Et mål er å få flere under 30 til å bruke huset. Jeg har en tro på at ungdommer kan være forbilder for hverandre, og at de kan ta ansvaret for hverandre og være ansvarlig for sin egen framtid.

Generelt er det mange utfordringer. Altfor mange dropper ut av videregående, det ønsker jeg å bidra til å gjøre noe med. Det er bedre å komme til Fontenehuset enn å sitte hjemme foran dataen hele dagen. Eliann ser framover:

En drøm er en teateroppsetning på Verdensdagen for Psykisk helse. Teater kan være skremmende for mange, men kan også være en real utfordring!

Ny dagsrytme. Min vei til Fontenehuset Asker

Mitt møte med fontenehuset ble et veiskille i livet, en ny start.

Angst, depresjon, traumer, selektiv mutisme, mamma, barn med særskilte behov, uføretrygdet, outsider i familien, lite nettverk, brann – dette er noe som har preget livet mitt de siste årene. Jeg måtte klare mye alene, hjelpeapparatet overlot det meste til meg, jeg krevet ikke min rett og var stille, ble litt «glemt».

Mine ting måtte settes på vent. På vent til barna flyttet ut og klarte seg selv.

Jeg flyttet til ny kommune for et par år siden, Asker, her kjente jeg ingen bortsett fra mine store barn. Hunden dro meg ut på mange fine turer og så lenge man tok en dag av gangen gikk det på et vis. Hunden døde, barna trengte meg ikke på samme måte som før, og da ble dagene ganske lange. Jeg hadde mye tid til å tenke, og vonde minner dukket opp igjen. Jeg begynte å isolere meg mer og mer, satt oppe til langt på natt, orket ikke gå ut hver dag som før.

Tidligere gikk jeg til butikken hver dag, nå ble det kanskje bare dager i uken. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med situasjonen, for jeg merket det gikk gal vei. Jeg har aldri vært innlagt i psykiatrien men nå fryktet jeg dette. Jeg burde ha tatt kontakt med en psykolog, men når man fra før er verdensmester i å utsette ting, så klarer man ikke det heller.

Så kom Fontenehuset Asker inn i livet mitt. Ikke vet jeg helt hvorfor jeg klarte å dra dit dagen etter de åpnet den 19. april, men noe styrke hadde jeg tydeligvis likevel. Jeg dro dit!

Den styrken opplever jeg mer og mer etter å ha vært nesten daglig på fontenehuset. Jeg blir trøtt om kveldene, døgnrytmen er normal igjen, jeg står opp med glede hver dag fordi jeg vet jeg skal til et sted der jeg har det bra – et sted der jeg føler de har bruk for meg. Jeg har begynt å tro mer på meg selv, på at jeg kan mye og klarer mye, at jeg til og med kan lære bort noe til andre!

Jeg har fått være med på flere presentasjoner for å fortelle om mine erfaringer med fontenehuset, jeg som er så usosial og med sosial angst står der foran mange mennesker og prater! Jeg har fått høre mye positivt, for første gang i livet mitt har jeg fått høre at navnet mitt er fint, noen ganger har jeg fått høre at noen savner meg når jeg ikke har vært der en dag. Jeg har blitt så utrolig glad i fontenehuset og alle sammen der. Jeg vet ikke helt hvordan livet mitt hadde vært i dag uten.

Jeg har fortsatt litt vei å gå, men jeg lærer stadig nye ting om meg selv. Jeg er veldig heldig som fant veien til Fontenehuset Asker.

Tekst: Solveig, medlem

Mitt møte med Fontenehuset

Et indre kaos har fulgt meg gjennom hele livet, ledsaget av humørsvingninger.

Jeg er en skrivende, skapende person som liker å uttrykke meg ved hjelp av språket. På en måte er jeg glad i å være sammen med andre, samtidig gjør menneskefylte arenaer meg veldig sliten. Særlig av det mer tvangspregede slaget. Skoler og arbeidsplasser har alltid vært en utfordring. Sosiale koder har jeg måttet lære meg utenat, og det kan være vanskelig å kjenne igjen personer fra gang til gang.

Etter å ha møtt på flere skuffelser, nederlag og følelsen av å være avvist, uønsket og forbigått, har det skortet på selvtilliten. Jeg har blitt stigmatisert og utsatt for uvettige «fagpersoner». Samtidig fulgte altså dette indre kaoset. Mange ukloke grep og valg er blitt tatt, og jeg har måttet i ettertid rydde opp i det hele. Mine evner og kunnskaper er solide, men til tross for det har det aldri vært enkelt å oppnå særlig kompetanse, selv etter å ha forsøkt flere ganger. For en som liker å lære, men som mangler konsentrasjon og tro på meg selv, samt følt på press angående utdanning, har det vært tøft.

Når en har et minimum av utdanning, men likevel teoretiske evner, er en jobb som intervjuer eller telefonselger svært upassende. Arbeid innen media, tekst, kontor eller administrasjon derimot, er det som får meg til å blomstre. Jeg liker nemlig å jobbe, selv om enkelte kollegaer nok har tvilt på det. På en måte kan jeg ikke klandre dem.

Etter å ha vært gjennom tredemøllen med praksisplasser som aldri fører fram til noe, har tilværelsen ofte fortonet seg som temmelig håpløs.

Dagsentre blir for passive for min del, så det sluttet jeg fort med. Psykologer og annen jevnlig terapi er også et tilbakelagt stadium. Nå er jeg lei av å dykke ned i fortiden og mitt eget ego av typen: «hva passer jeg til, hvorfor føler jeg som jeg gjør»? Nå er det på tide å omsette viten i praksis.

Derfor tok jeg kontakt med Fontenehuset, for å finne ut om dette var noe for meg. En forsiktig solstrime har brutt gjennom skylaget. Arbeidsoppgaver som harmonerer med mine evner, noe å stå opp til, kontakt med andre, anerkjennelse, bekreftelse på å være ønsket og følelsen av å bli behandlet på lik linje med andre. Å få bekreftelser på at en er en person mange liker, med mange gode egenskaper. Her finner vi et springbrett mot andre interessante deler av samfunnslivet.

Overgangsarbeid og kontakt med arbeidslivet er liflige begreper, mer svimlende tiltrekkende enn nektar for en bie.

Nå tør jeg tro på at det finnes en fast jobb et sted der framme, en ordinær stilling, også for meg.

 

Tekst: Jacob Joneberg

Fontenehuset samarbeider med akademia

Vi opplever for tiden stor interesse for fontenehusmodellen i akademia, det gir en anledning til gjensidig læring i skjæringspunktet mellom teori og praksis.

Bildet: Sykepleierstudent Thea Torgersen (nr. 2 fra venstre) på plass i åtte ukers praksis fra Høgskolen Diakonova.

Vi har studenter i sykepleierutdanning i praksis med veiledning fra:

  • Høgskolen i Sør-Øst Norge
  • Høgskolen Diakonova
  • Lovisenberg diakonale høgskole

Student på masterprogram som forsker på lederrollen ved fontenehus fra:

  • VID Vitenskapelig Høgskole

Mitt møte med Fontenehuset

En venninne av meg fortalte om Mediagruppa på Fontenehuset – og sa at jeg burde bli med der. Samme måned hadde jeg sagt opp jobb etter flere års sykefravær.

Timeplanen min var ikke helt blank. Jeg var engasjert som frivillig på flere kafeer og som musiker i et kor, men jeg ønsket meg et arbeidsfellesskap i nærområdet, og jeg drømte om å kunne kombinere praktisk arbeid i et fellesskap med selvstendige, kunstneriske prosjekter. Og kan hende kunne jeg på denne måten karre meg tilbake til det ordinære arbeidslivet?

Det viste seg at Fontenehuset var stedet! Her kunne jeg hoppe rett inn i lunsjgruppa og delta i matlaging eller ta kjøkkenansvar hvis jeg ønsket det. Og da jeg ønsket meg en veileder til et prosjekt, så var det en som meldte seg til det. Refleksjonsgruppe ble startet da vi var en gjeng som ønsket tid til dypere samtaler om livet. Og etter hvert utforsket jeg de fleste oppgavene på huset.

«Ja, det gjør vi» er en lek som går ut på at deltakerne må svare nettopp det hver gang noen kommer med et forslag, og dette er holdningen som praktiseres på Fontenehuset. Ideer blir tatt på alvor. Pippi-tankegangen er også rådende, nemlig «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» I tillegg gjelder prinsippet at oppgaver går på omgang og utføres i fellesskap.

Det kan være skummelt å prøve seg på nye oppgaver. For meg var det å være omviser for gjester til Fontenehuset en stor utfordring fordi oppgaven ga meg assosiasjoner til en jobbsituasjon som jeg ikke hadde mestret. Heldigvis var motet større enn frykten, og etter hvert ble dette en oppgave som jeg mer enn gjerne påtok meg, og jeg erfarte at trygghet var smittsomt. Nå tørr jeg å påta meg stadig flere oppgaver som jeg tidligere tenkte at jeg ikke egnet meg til.

Det er godt å treffe mennesker som er i samme situasjon, som vet noe om å streve med psykiske helseutfordringer, men som nødvendigvis ikke trenger å snakke om det hele tiden. Da kan jeg slå av lydfilen i hodet som sier – «Pass deg for hva du sier og gjør, for det blir snart avslørt at du ikke er bra nok.»

Jeg har et meningsfylt liv, selv om det også kan være krevende. For tiden er det frivillig arbeid og oppgaver på Fontenehuset som gir mening i tillegg til familieliv og vennskap. Jeg ønsker å bruke mine evner til glede og nytte for samfunnet. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg er i mellomtiden med i det inspirerende fellesskapet på Fontenehuset.

Tekst: Venninnen til Fontenehuset

Vi er et arbeidsfellesskap for de av oss som har psykiske helseutfordringer