Her på Fontenehuset deler vi hverandres gleder, utfordringer og utvikling.
Vi går veien sammen – og akkurat dette synes jeg kom så utrolig godt frem i denne henvendelsen fra et medlem til en av våre medarbeidere, at jeg rett og slett har lyst å dele noe av innholdet i en, for meg, helt nydelig mail. (Ja, jeg har fått tillatelse fra både medlem og medarbeider til å bruke dette materialet)
Et av våre medlemmer har mye kunnskap om og stor glede av dikt, sang og underholdning – og som alltid legger vi listen for hva vi gjør her på huset i henhold til de ressurser vi til enhver tid har på huset. Dermed var kulturlunsjen på onsdager et faktum. Vi ser frem til onsdagene og den fantastiske stemningen som skapes i lunsjen. Vi blir involvert i sang, dikt og fortellinger og ledet trygt gjennom kulturelle innslag.
Her kommer utdrag fra mailen:
«Hei Mona og takk for i går!
Takk for gode ord etter kulturlunsjen i går. Det betyr og betydde mye!
Jeg er vel i en periode hvor jeg prøver å få kropp og sinn på rett spor igjen, så da var formiddagen i går et sånt øyeblikk!
Også snakket vi om robusthet og innstillingen man har til en oppgave…
Jeg har lest boken «Glem lykke, finn mening» av Emily Estahani Smith. Et av temaene der er nettopp at robusthet kan læres. I en undersøkelse der en gruppe skulle levere en tre minutters tale, med kort frist, så de «naturlig robuste» menneskene på oppgaven som en utfordring, ikke en trussel. Men når de «ikke-naturlig-robuste» nærmet seg oppgaven som en utfordring og ikke en trussel (noe som ikke var deres vanlige reaksjon på en slik oppgave), begynte de å likne på de robuste individene på de fysiologiske målingene, dvs de vente raskt tilbake til normal puls og normalt blodtrykk.
Dette ga jo mening for meg, slik vi snakket om i går. Jeg har jo holdt på med kulturlunsjer i ett års tid. Og i starten var det litt skummelt ettersom jeg jo er plaget av prestasjonsangst og uro i bøtter og spann. Jeg har holdt noen taler før og opptrådt med kor osv., men alltid synes at dette har vært utfordrende.
På Fontenehuset har jeg derimot prøvd å tenke, også etter å ha snakket med deg Mona, at det ikke gjør noe om jeg er redd og litt «utafor». Dine oppmuntrende ord har vært til god hjelp!
Kulturlunsj handler jo ikke om perfeksjonisme. Det er en treningsarena. Jeg øver meg på å være i fokus, på å legge frem noe som betyr noe for meg, på å få til et inkluderende fellesskap. Og uansett hvordan det går på den onsdagen, så har jeg stort utbytte av forarbeidet fordi det føles meningsfullt å dykke ned i ulike tekster og temaer.
Og som vi snakket om i går, så har disse gode opplevelsene ført til mer aktivitet. Jeg har brukt opplegget andre steder og i andre anledninger. Dermed så har jeg nettopp erfart at mestring fører til mestring – og dette gjør jo mye for livet!
Hilsen XXX ”
Ting som dette er det som gjør hverdagen på Fontenehuset til fine og meningsfylte dager!
Hilsen Elisabeth
Hvorfor er Fontenehuset et bra sted å være – og hva ønsker vi å få ut av vår deltakelse på huset?
