Kategoriarkiv: Fontenehusmodellen

Ny dagsrytme. Min vei til Fontenehuset Asker

Mitt møte med fontenehuset ble et veiskille i livet, en ny start.

Angst, depresjon, traumer, selektiv mutisme, mamma, barn med særskilte behov, uføretrygdet, outsider i familien, lite nettverk, brann – dette er noe som har preget livet mitt de siste årene. Jeg måtte klare mye alene, hjelpeapparatet overlot det meste til meg, jeg krevet ikke min rett og var stille, ble litt «glemt».

Mine ting måtte settes på vent. På vent til barna flyttet ut og klarte seg selv.

Jeg flyttet til ny kommune for et par år siden, Asker, her kjente jeg ingen bortsett fra mine store barn. Hunden dro meg ut på mange fine turer og så lenge man tok en dag av gangen gikk det på et vis. Hunden døde, barna trengte meg ikke på samme måte som før, og da ble dagene ganske lange. Jeg hadde mye tid til å tenke, og vonde minner dukket opp igjen. Jeg begynte å isolere meg mer og mer, satt oppe til langt på natt, orket ikke gå ut hver dag som før.

Tidligere gikk jeg til butikken hver dag, nå ble det kanskje bare dager i uken. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med situasjonen, for jeg merket det gikk gal vei. Jeg har aldri vært innlagt i psykiatrien men nå fryktet jeg dette. Jeg burde ha tatt kontakt med en psykolog, men når man fra før er verdensmester i å utsette ting, så klarer man ikke det heller.

Så kom Fontenehuset Asker inn i livet mitt. Ikke vet jeg helt hvorfor jeg klarte å dra dit dagen etter de åpnet den 19. april, men noe styrke hadde jeg tydeligvis likevel. Jeg dro dit!

Den styrken opplever jeg mer og mer etter å ha vært nesten daglig på fontenehuset. Jeg blir trøtt om kveldene, døgnrytmen er normal igjen, jeg står opp med glede hver dag fordi jeg vet jeg skal til et sted der jeg har det bra – et sted der jeg føler de har bruk for meg. Jeg har begynt å tro mer på meg selv, på at jeg kan mye og klarer mye, at jeg til og med kan lære bort noe til andre!

Jeg har fått være med på flere presentasjoner for å fortelle om mine erfaringer med fontenehuset, jeg som er så usosial og med sosial angst står der foran mange mennesker og prater! Jeg har fått høre mye positivt, for første gang i livet mitt har jeg fått høre at navnet mitt er fint, noen ganger har jeg fått høre at noen savner meg når jeg ikke har vært der en dag. Jeg har blitt så utrolig glad i fontenehuset og alle sammen der. Jeg vet ikke helt hvordan livet mitt hadde vært i dag uten.

Jeg har fortsatt litt vei å gå, men jeg lærer stadig nye ting om meg selv. Jeg er veldig heldig som fant veien til Fontenehuset Asker.

Tekst: Solveig, medlem

Mitt møte med Fontenehuset

Et indre kaos har fulgt meg gjennom hele livet, ledsaget av humørsvingninger.

Jeg er en skrivende, skapende person som liker å uttrykke meg ved hjelp av språket. På en måte er jeg glad i å være sammen med andre, samtidig gjør menneskefylte arenaer meg veldig sliten. Særlig av det mer tvangspregede slaget. Skoler og arbeidsplasser har alltid vært en utfordring. Sosiale koder har jeg måttet lære meg utenat, og det kan være vanskelig å kjenne igjen personer fra gang til gang.

Etter å ha møtt på flere skuffelser, nederlag og følelsen av å være avvist, uønsket og forbigått, har det skortet på selvtilliten. Jeg har blitt stigmatisert og utsatt for uvettige «fagpersoner». Samtidig fulgte altså dette indre kaoset. Mange ukloke grep og valg er blitt tatt, og jeg har måttet i ettertid rydde opp i det hele. Mine evner og kunnskaper er solide, men til tross for det har det aldri vært enkelt å oppnå særlig kompetanse, selv etter å ha forsøkt flere ganger. For en som liker å lære, men som mangler konsentrasjon og tro på meg selv, samt følt på press angående utdanning, har det vært tøft.

Når en har et minimum av utdanning, men likevel teoretiske evner, er en jobb som intervjuer eller telefonselger svært upassende. Arbeid innen media, tekst, kontor eller administrasjon derimot, er det som får meg til å blomstre. Jeg liker nemlig å jobbe, selv om enkelte kollegaer nok har tvilt på det. På en måte kan jeg ikke klandre dem.

Etter å ha vært gjennom tredemøllen med praksisplasser som aldri fører fram til noe, har tilværelsen ofte fortonet seg som temmelig håpløs.

Dagsentre blir for passive for min del, så det sluttet jeg fort med. Psykologer og annen jevnlig terapi er også et tilbakelagt stadium. Nå er jeg lei av å dykke ned i fortiden og mitt eget ego av typen: «hva passer jeg til, hvorfor føler jeg som jeg gjør»? Nå er det på tide å omsette viten i praksis.

Derfor tok jeg kontakt med Fontenehuset, for å finne ut om dette var noe for meg. En forsiktig solstrime har brutt gjennom skylaget. Arbeidsoppgaver som harmonerer med mine evner, noe å stå opp til, kontakt med andre, anerkjennelse, bekreftelse på å være ønsket og følelsen av å bli behandlet på lik linje med andre. Å få bekreftelser på at en er en person mange liker, med mange gode egenskaper. Her finner vi et springbrett mot andre interessante deler av samfunnslivet.

Overgangsarbeid og kontakt med arbeidslivet er liflige begreper, mer svimlende tiltrekkende enn nektar for en bie.

Nå tør jeg tro på at det finnes en fast jobb et sted der framme, en ordinær stilling, også for meg.

 

Tekst: Jacob Joneberg

Fontenehuset samarbeider med akademia

Vi opplever for tiden stor interesse for fontenehusmodellen i akademia, det gir en anledning til gjensidig læring i skjæringspunktet mellom teori og praksis.

Bildet: Sykepleierstudent Thea Torgersen (nr. 2 fra venstre) på plass i åtte ukers praksis fra Høgskolen Diakonova.

Vi har studenter i sykepleierutdanning i praksis med veiledning fra:

  • Høgskolen i Sør-Øst Norge
  • Høgskolen Diakonova
  • Lovisenberg diakonale høgskole

Student på masterprogram som forsker på lederrollen ved fontenehus fra:

  • VID Vitenskapelig Høgskole

Mitt møte med Fontenehuset

En venninne av meg fortalte om Mediagruppa på Fontenehuset – og sa at jeg burde bli med der. Samme måned hadde jeg sagt opp jobb etter flere års sykefravær.

Timeplanen min var ikke helt blank. Jeg var engasjert som frivillig på flere kafeer og som musiker i et kor, men jeg ønsket meg et arbeidsfellesskap i nærområdet, og jeg drømte om å kunne kombinere praktisk arbeid i et fellesskap med selvstendige, kunstneriske prosjekter. Og kan hende kunne jeg på denne måten karre meg tilbake til det ordinære arbeidslivet?

Det viste seg at Fontenehuset var stedet! Her kunne jeg hoppe rett inn i lunsjgruppa og delta i matlaging eller ta kjøkkenansvar hvis jeg ønsket det. Og da jeg ønsket meg en veileder til et prosjekt, så var det en som meldte seg til det. Refleksjonsgruppe ble startet da vi var en gjeng som ønsket tid til dypere samtaler om livet. Og etter hvert utforsket jeg de fleste oppgavene på huset.

«Ja, det gjør vi» er en lek som går ut på at deltakerne må svare nettopp det hver gang noen kommer med et forslag, og dette er holdningen som praktiseres på Fontenehuset. Ideer blir tatt på alvor. Pippi-tankegangen er også rådende, nemlig «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» I tillegg gjelder prinsippet at oppgaver går på omgang og utføres i fellesskap.

Det kan være skummelt å prøve seg på nye oppgaver. For meg var det å være omviser for gjester til Fontenehuset en stor utfordring fordi oppgaven ga meg assosiasjoner til en jobbsituasjon som jeg ikke hadde mestret. Heldigvis var motet større enn frykten, og etter hvert ble dette en oppgave som jeg mer enn gjerne påtok meg, og jeg erfarte at trygghet var smittsomt. Nå tørr jeg å påta meg stadig flere oppgaver som jeg tidligere tenkte at jeg ikke egnet meg til.

Det er godt å treffe mennesker som er i samme situasjon, som vet noe om å streve med psykiske helseutfordringer, men som nødvendigvis ikke trenger å snakke om det hele tiden. Da kan jeg slå av lydfilen i hodet som sier – «Pass deg for hva du sier og gjør, for det blir snart avslørt at du ikke er bra nok.»

Jeg har et meningsfylt liv, selv om det også kan være krevende. For tiden er det frivillig arbeid og oppgaver på Fontenehuset som gir mening i tillegg til familieliv og vennskap. Jeg ønsker å bruke mine evner til glede og nytte for samfunnet. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg er i mellomtiden med i det inspirerende fellesskapet på Fontenehuset.

Tekst: Venninnen til Fontenehuset

Innlegg Budstikka: Rett skal være rett om Fontenehuset

 Vi viser til innlegg i Budstikka onsdag 12. oktober ved Bjørn Larsen og Bjørgulf Clausen fra partiet Rødt Bærum. Vi ser det nødvendig å opplyse debatten om hva Fontenehuset er og ikke er, da skribentene sår tvil om Fontenehusets troverdighet og økonomistyring.

 

Tekst: Kristin Walstad, daglig leder Fontenehuset Asker
Jacob Joneberg, medlem Fontenehuset Asker
Per Anders Owren, styremedlem Fontenehuset Asker

 

I innlegget «Gi psykiatriske behandlingssteder bedre vilkår» leser vi først og fremst et ønske om å sikre eksisterende tilbud for mennesker med psykiske helseutfordringer i Bærum kommune. En intensjon vi deler.

Clausen og Larsen skriver selv at det synes uklart for dem hva Fontenehuset er. La oss først gjøre det klart: Vi er et arbeidsfellesskap for de av oss som har psykiske helseutfordringer. Vi er et gratis lavterskeltilbud som hovedsakelig er statlig finansiert, og vi driver vår virksomhet i henhold til den internasjonale fontenehusmodellen med sine 36 retningslinjer. Vi gir mennesker støtte til bedringsprosesser, og mobiliserer egne krefter og ressurser til å gjenoppta skole, arbeid, opplæring eller studier. Vi bringer folk ut av isolasjon og inn i fellesskapet. Og sammen skaper vi gode dager.

Det er nødvendig å gå tilbake til tittelen i innlegget – «gi psykiatriske behandlingssteder bedre vilkår». Ingen av de omtalte virksomhetene i innlegget er behandlingssteder i psykiatrien, men derimot en del av kommunens psykiske helsearbeid. Her foregår rehabilitering etter psykisk sykdom og eventuelle innleggelser, og habilitering til et liv med deltakelse. Fontenehuset driver ikke terapi, men vi utelukker ikke at gode relasjoner og støttende fellesskap kan skape terapeutiske effekter.

Fontenehuset Asker har nå 60 medlemmer og mulige medlemmer etter seks måneders drift, og vi har tre ansatte. Vi har åpent mellom 09-1500 mandag til fredag.

Det som provoserer oss mest i innlegget er når forfatterne sår tvil om våre juridiske og økonomiske forhold. Det kan ikke stå ubesvart.

La oss derfor redegjøre for at Fontenehuset er en ideell stiftelse registrert i stiftelsestilsynet og i Brønnøysundregistrene. I etableringsfasen er fontenehusene ofte organisert som en frivillig demokratisk forening. Men begge organisasjonsformene har regnskapsplikt etter regnskapsloven, og er revisjonspliktige. Alle som mottar offentlige penger i Norge har en utvidet rapporteringsplikt på drift og måloppnåelser, lik den alle Fontenehus har overfor Helsedirektoratet. Her holdes ingenting hemmelig.

Skribentene antyder også at vårt moderorgan i USA – Clubhouse International – har en snuskete økonomi med store overskudd. Clubhouse Int. er også en ideell non-profit-organisasjon der det ikke er mulig å ta ut personlig utbytte.

Fra etableringsfasen fram til i dag har vi i Asker erfart at det er behov for ulike tilbud overfor målgruppen. Spesielt i en kommune som styrer sin virksomhet med signaler nedenfra, medborgerskap, og driver en helse- og sosialpolitikk basert på en recovery-orientert teori og praksis. Det vil si at kommunen har valgt å vektlegge individets egne løsningsforslag i sin egen bedringsprosess. Med dette som utgangspunkt bør det være et bredspektret tilbud til mennesker med psykiske helseutfordringer.

Vi vil nødig legge oss opp i de politiske prosessene i Bærum kommune. Men i Asker forteller våre samarbeidspartnere at driften deres går som før, og at de opplever at Fontenehuset utgjør et viktig supplement til de offentlige tjenestene i NAV og kommune, samt at vi beriker frivillig og ideell sektor.

Avslutningsvis vil vi gjerne få invitere Clausen og Larsen til en omvisning på Fontenehuset Asker i Skysstasjonen 11B. Vi kan også opplyse leserne om at nærmere 20 politikere og kommunaldirektører fra Bærum kommune også har vært her, og at vi på den måten har bidratt til å informere beslutningstakerne best mulig om hva et Fontenehus er.

Psykiske lidelser er i dag en av de store helse- og samfunnsutfordringene i Norge. Dette er tilfelle enten man måler i utbredelse, totale sykdomskostnader, samlet sykdomsbelastning, tapte arbeidsår eller kostnader til uføretrygd og sykefravær. Og ifølge regjeringens strategi for #ungdomshelse 2016-2021, er 7% av dagens unge utenfor arbeid, utdanning eller opplæring.

Fontenehuset Asker vil være en arena som fremmer god psykisk helse. Vi håper derfor at vi får et søsterhus i Bærum kommune, basert på de friske, statlige midlene som allerede er gitt. Og vi spiller mer enn gjerne på lag med andre tilbydere som deler våre visjoner og mål.

Åpen invitasjon til omvisning

Vurderer du å bli medlem? Velkommen til en uformell og uforpliktende omvisning hos oss.

Her finner du oss: Knud Askers vei 26B, felles inngang med yogafellesskapet. Øvre p-plan på Trekanten senter.

 

 

Helse- og omsorgskomiteen: et viktig lavterskeltilbud

«Komiteen mener at Fontenehusene er et viktig lavterskeltilbud og en utviklingsarena som utfyller det offentlige tilbudet»

I Helse- og omsorgskomiteens samlede merknader til statsbudsjettet 2015 (Innst. 11 S – 2014-2015, s.96).