– Jeg klarte det! Jeg gjennomførte! Jeg håper jeg finner styrken til å gjøre det igjen! Jeg pushet grensene mine. Jeg utfordret grensene mine. Nå ønsker jeg å inspirere andre til å gjøre det samme!

Min store utfordring

Konferansen til Fontenehuset Asker 2018 ble en enorm utfordring for meg. Jeg fremstår som en sterk og utadvendt kvinne, men innerst inne er jeg en sårbar liten jente. Jeg setter alt for høye krav til meg selv, og ingenting jeg gjør er bra nok. Det skal ikke mye til før min hverdag blir påvirket eller ødelagt av en kommentar. Og selvtilliten får enda en knekk og blir enda dårligere.

Jeg bestemte meg ganske tidlig i planleggingen av konferansen at jeg ønsket å synge. Jeg fortalte det ikke til så mange da jeg var redd for at jeg ikke klarte å gjennomføre. Jeg øvde i flere timer, men følte aldri at det ble bra nok. Helgen før konferansen ble jeg spurt om å være konferansier i tillegg, kom jeg til å klare det? Mange tanker gikk gjennom hode mitt. Selvfølgelig sa jeg ja, det gjør jeg jo alltid, uansett om jeg har lyst eller ikke. Jeg tenkte at det kanskje ville gjøre sangopptredenen min lettere ved at jeg var noe på scenen før jeg skulle synge.  < Se og hør sangen her >

Den store dagen kom og jeg var over skyene nervøs. Var jeg klar? Kom det til å bli bra nok? Er jeg flink nok? Bena skalv som aspeløv, hjerte dundret og kvalmen var sterkt tilstede. Ville jeg klare å gjennomføre soloen til tross for angsten? Ikke før på slutten av dagen var det min tur. Jeg stod bak sceneteppet og trodde bena skulle svikte, men jeg klarte å bli stående. Melodien startet og tiden var inne for å gjøre mitt beste. Lyset rett i ansiktet gjorde så jeg ikke så noen, jeg trakk meg inn i meg selv og det var bare meg og musikken. Langt i det fjerne var det noen som klappet da jeg syngende gikk ut på scenen. Plutselig var jeg ferdig, og publikum klappet, men jeg klarte ikke å tenke, jeg klarte ikke å handle.
Jeg satt meg ned på stolen min og la hode på skulderen til hun som satt ved siden av meg, og jeg forsvant, langt bort, inn i meg selv. Jeg klarte ikke å reagere, til tross for at jeg hørte navnet mitt utallige ganger. I ettertid fikk jeg vite at dette var en kraftig reaksjon, såkalt dissosiasjon, ett tegn på post traumatisk stress. Jeg forsvant langt bort og klarte ikke å komme tilbake, på en stund!

Dagen etter kom smellen. Jeg hadde angstanfall flere ganger om dagen. Jeg var så utmattet og ME-symptomene mine ble veldig fremtredende. Jeg bare sov, slet med å puste, var kvalm og sluttet og spise. Jeg måtte ha hjelp for å sove, hjelp for å takle angstanfallene, hjelp til å puste. Hjelp til å komme gjennom hverdagen. Hjelp til å komme gjennom smellen.

I skrivende stund er jeg ikke blitt noe bedre. Utmattelsen, kvalmen og pustevanskene er fremdeles sterke, men jeg vet at det vil gå over. Jeg vet at det kan ta tid, eller det kan være bedre i morgen, men det får bare ta den tiden det trenger.

Kanskje jeg ikke lenger fremstår som er sterk og utadvendt kvinne, men ett sårbart menneske som har dyttet grensene foran seg selv? Jeg kom gjennom! Jeg klarte det! Jeg gjennomførte! Jeg håper jeg finner styrken til å gjøre det igjen! Jeg pushet grensene mine. Jeg utfordret grensene mine. Nå ønsker jeg å inspirere andre til å gjøre det samme! Hva er din store utfordring?