Tekst: L. L., ny medarbeider på Fontenehuset Asker den 16. februar 2017

Jeg sitter på en bjelke, helt opp ved taket. Får flis i huden, de går gjennom den tynne, utvaskede bomullspysjen. Lukten er av oppvarmet gammelt tre og støv. Under meg er det svart, umulig å si hva som rører seg der nede. Jeg prøver å ikke se, for selv om det er svart, ser det ut som om jeg kan se noe jeg ikke vil se. Hvis jeg ser.

Noen ganger er jeg sikker på at det i mørket, rett under føttene mine, er det hender utstrakt, klar til å gripe, men som venter, fordi de nyter å la meg være i uvisshet. Min redsel er fôret.

Jeg finner styrken av å stirre på månen. Tvinger meg til å studere hver skygge. Drar bena opp og balanserer. Månen har et ansikt med store ujevne øyne, og en munn som uler for meg. Når jeg er fri setter jeg glass med vann på bjelken. Månens kraft, lager månevann. Drikker – blir litt sterkere og modig.

Stjerner som blinker er engler som oppmuntrer meg. Og minner meg på at det finnes noe annet der ute. Noen andre, som ikke vil skremme. Som vil meg vel.