Et indre kaos har fulgt meg gjennom hele livet, ledsaget av humørsvingninger.

Jeg er en skrivende, skapende person som liker å uttrykke meg ved hjelp av språket. På en måte er jeg glad i å være sammen med andre, samtidig gjør menneskefylte arenaer meg veldig sliten. Særlig av det mer tvangspregede slaget. Skoler og arbeidsplasser har alltid vært en utfordring. Sosiale koder har jeg måttet lære meg utenat, og det kan være vanskelig å kjenne igjen personer fra gang til gang.

Etter å ha møtt på flere skuffelser, nederlag og følelsen av å være avvist, uønsket og forbigått, har det skortet på selvtilliten. Jeg har blitt stigmatisert og utsatt for uvettige «fagpersoner». Samtidig fulgte altså dette indre kaoset. Mange ukloke grep og valg er blitt tatt, og jeg har måttet i ettertid rydde opp i det hele. Mine evner og kunnskaper er solide, men til tross for det har det aldri vært enkelt å oppnå særlig kompetanse, selv etter å ha forsøkt flere ganger. For en som liker å lære, men som mangler konsentrasjon og tro på meg selv, samt følt på press angående utdanning, har det vært tøft.

Når en har et minimum av utdanning, men likevel teoretiske evner, er en jobb som intervjuer eller telefonselger svært upassende. Arbeid innen media, tekst, kontor eller administrasjon derimot, er det som får meg til å blomstre. Jeg liker nemlig å jobbe, selv om enkelte kollegaer nok har tvilt på det. På en måte kan jeg ikke klandre dem.

Etter å ha vært gjennom tredemøllen med praksisplasser som aldri fører fram til noe, har tilværelsen ofte fortonet seg som temmelig håpløs.

Dagsentre blir for passive for min del, så det sluttet jeg fort med. Psykologer og annen jevnlig terapi er også et tilbakelagt stadium. Nå er jeg lei av å dykke ned i fortiden og mitt eget ego av typen: «hva passer jeg til, hvorfor føler jeg som jeg gjør»? Nå er det på tide å omsette viten i praksis.

Derfor tok jeg kontakt med Fontenehuset, for å finne ut om dette var noe for meg. En forsiktig solstrime har brutt gjennom skylaget. Arbeidsoppgaver som harmonerer med mine evner, noe å stå opp til, kontakt med andre, anerkjennelse, bekreftelse på å være ønsket og følelsen av å bli behandlet på lik linje med andre. Å få bekreftelser på at en er en person mange liker, med mange gode egenskaper. Her finner vi et springbrett mot andre interessante deler av samfunnslivet.

Overgangsarbeid og kontakt med arbeidslivet er liflige begreper, mer svimlende tiltrekkende enn nektar for en bie.

Nå tør jeg tro på at det finnes en fast jobb et sted der framme, en ordinær stilling, også for meg.

 

Tekst: Jacob Joneberg