En venninne av meg fortalte om Mediagruppa på Fontenehuset – og sa at jeg burde bli med der. Samme måned hadde jeg sagt opp jobb etter flere års sykefravær.

Timeplanen min var ikke helt blank. Jeg var engasjert som frivillig på flere kafeer og som musiker i et kor, men jeg ønsket meg et arbeidsfellesskap i nærområdet, og jeg drømte om å kunne kombinere praktisk arbeid i et fellesskap med selvstendige, kunstneriske prosjekter. Og kan hende kunne jeg på denne måten karre meg tilbake til det ordinære arbeidslivet?

Det viste seg at Fontenehuset var stedet! Her kunne jeg hoppe rett inn i lunsjgruppa og delta i matlaging eller ta kjøkkenansvar hvis jeg ønsket det. Og da jeg ønsket meg en veileder til et prosjekt, så var det en som meldte seg til det. Refleksjonsgruppe ble startet da vi var en gjeng som ønsket tid til dypere samtaler om livet. Og etter hvert utforsket jeg de fleste oppgavene på huset.

«Ja, det gjør vi» er en lek som går ut på at deltakerne må svare nettopp det hver gang noen kommer med et forslag, og dette er holdningen som praktiseres på Fontenehuset. Ideer blir tatt på alvor. Pippi-tankegangen er også rådende, nemlig «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» I tillegg gjelder prinsippet at oppgaver går på omgang og utføres i fellesskap.

Det kan være skummelt å prøve seg på nye oppgaver. For meg var det å være omviser for gjester til Fontenehuset en stor utfordring fordi oppgaven ga meg assosiasjoner til en jobbsituasjon som jeg ikke hadde mestret. Heldigvis var motet større enn frykten, og etter hvert ble dette en oppgave som jeg mer enn gjerne påtok meg, og jeg erfarte at trygghet var smittsomt. Nå tørr jeg å påta meg stadig flere oppgaver som jeg tidligere tenkte at jeg ikke egnet meg til.

Det er godt å treffe mennesker som er i samme situasjon, som vet noe om å streve med psykiske helseutfordringer, men som nødvendigvis ikke trenger å snakke om det hele tiden. Da kan jeg slå av lydfilen i hodet som sier – «Pass deg for hva du sier og gjør, for det blir snart avslørt at du ikke er bra nok.»

Jeg har et meningsfylt liv, selv om det også kan være krevende. For tiden er det frivillig arbeid og oppgaver på Fontenehuset som gir mening i tillegg til familieliv og vennskap. Jeg ønsker å bruke mine evner til glede og nytte for samfunnet. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg er i mellomtiden med i det inspirerende fellesskapet på Fontenehuset.

Tekst: Venninnen til Fontenehuset