turid

– Jeg vil ikke bli omtalt som en «bruker» eller en «sak»

Appell på Fontenehusets konferanse 3. november 2017 med tema «Likeverd og erfaringskompetanse», av Turid Foss, Ambulant team, barne- og familieenheten Asker kommune.

Jeg tror på at det aller viktigste for oss mennesker er å oppleve tilhørighet, felleskap og likeverd.

Beskrivelser vi har hørt fra Fontenehuset i dag bekrefter det. Og jeg er veldig glad Arnhild Lauveng bruker fem år, for deretter, med stor akademisk tyngde, kunne si at forskning viser akkurat det samme.

Når jeg var innlagt på en akuttavdeling for 13 år siden, opplevde jeg at samtalene og felleskapet med de andre pasientene var det aller viktigste den avdelingen gav meg. Etterpå tenkte jeg ofte; var det ikke ganske utrolig, at de andre pasientene, de som var i like i like stor krise som meg sjøl, var de som hjalp meg mest? Men så er det kanskje ikke så rart. Jeg har aldri i mitt liv vært mer sårbar enn akkurat da. Og jeg trengte en opplevelse av verdighet, likeverd og felleskap mer enn noen gang. For det er mye god terapi i likeverd.

Det var Verdensdagen for psykisk helse da jeg var innlagt. Oslos da eneste Fontenehus i Holbergsgate hadde åpent hus. Jeg fikk permisjon og fant veien fra Ullevål sykehus. Å komme dit var en stor kontrast til akuttavdelingen. Og jeg har aldri spist så gode vafler i hele mitt liv!

Etter innleggelsen var det som helet meg mest å være sammen med andre mennesker med lignende erfaringer. På seminar eller i arbeidsgrupper. Og særlig i sammenhenger hvor erfaringsbasert kunnskap ble etterspurt og anerkjent som helt nødvendig kunnskap.
På ordentlig!

Jeg håper og tror det har skjedd en del på tretten år. Avdelingen jeg var på, bar utrolig sterkt preg av en vi-dem kultur. Jeg er et eksempel på «Du i dag, jeg i morgen» – eller omvendt. Jeg var på jobb på en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på mandag og innlagt på tirsdag. Det gjorde sikker opplevelsen av vi-dem kulturen ekstra sterk. Den var uansett helt klart tilstede, og her jeg tror psykisk helsefeltet fortsatt har veldig mye å gå på over hele «fjæla» og ikke minst i tjenester hvor folk opplever stor grad av krise og lidelse. Det er ikke noe hokus pokus. Folk er folk. Vi trenger vår verdighet, ikke minst når vi har det som verst.

At vi trenger forskning har vi fått gode eksempler på i dag. At vi trenger fag og praksisbasert kunnskap blir det sjelden stilt spørsmålstegn ved. Og sist men ikke minst: vi trenger erfaringsbasert kunnskap.

Den erfaringsbaserte kunnskapen trenger vi på alle nivåer. I det konkrete samarbeidet mellom folk som trenger hjelp og medarbeidere. Vi trenger den og på systemnivå: politikere, tjenesteutviklere og ansatte trenger et kontinuerlig samarbeid med de som har erfaring med hva som trengs!

Prosjekter og stunt er bra, men vi trenger i større grad å integrere overbevisningen om at erfaringsbasert kunnskap er helt nødvendig – og legge til rette for at vi har tilgang på denne kunnskapskilden, både i planlegging, utvikling og evaluering av virksomhetene våre.

Jeg klarer ikke å la vær å si noe om språk. Jeg mener at språk former praksis og holdninger. Språk kan bygge vi-dem kulturer og språk kan bygge kulturer og tjenester som fremmer likeverd.

Selv vil jeg mye heller bli omtalt som innbygger, borger eller medlem, enn BRUKER. Brukerbegrepet gir meg en opplevelse av passivisering og avstand.

Jeg ville blitt sinna og lei meg om jeg hadde vært flue på veggen og hørt hjelpere mine omtale meg, eller barna mine, eller familien min som en SAK. Hvem vil være en SAK når vi trenger hjelp? Trenger jeg eller mine hjelp vil jeg bli snakka om som familien, foreldrene eller Turid. Og om jeg hadde blitt omtalt som en diagnose hadde jeg følt meg veldig lite verdt. Jeg håper vi kan jobbe for et språk som fremmer likeverd og folks verdighet

Ikke alle er like opptatt av språk. Jeg håper i alle fall at dere holder ut med folk som meg, som stadig hevder det har betydning hvordan vi snakker.

Jeg håper at alle vi som er opptatt av det denne flotte dagen har handla om er UTÅLMODIGE. Ja, til og med er plagsomt utålmodige, når det trengs. Og at vi finner hverandre på kryss og tvers og får til felleskap og aksjoner som fremmer likeverd og god psykisk helse!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *